2.3 Det er tre store vindbelter ved overflaten på hver av jordas halvkule:

Vi har følgende vindbelter på jorden

1. Passatvindene i tropene, som blåser fra øst mot vest
2. Vestavindsbeltet
3. De polare østavindene

Luftutvekslingen mellom nord og sør skyldes overskudd av strålingsvarme på lave breddegrader relativt til høye. Bildet blir komplisert på grunn av fordelingen av landmasser, fjellkjeder og hav, samt jordrotasjonen og jordens "helling" relativt til solen.
Teoretisk skulle vi finne den høyeste årsmiddeltemperatur ved ekvator, men slik er det ikke. På den nordlige halvkule er der betydelig høyere andel av landmasser enn på den sydlige. Dette virker til at "varmeekvator" ligger på ca. 10o N.
Ved denne breddegraden ekspanderer luften og strømmer i høyden ut mot nord og sør. Under denne strøm, som blir mer og mer vestlig med breddegradene*, avkjøles luften og synker omkring vendesirklene (som ligger på 23.5o N/S og er nordligste og sydligste linje hvor solen kan stå i senit (midt på himmelen)).
Nedsynkningen er mest markert rundt 30o hvor vi finner de store ørkenstrøkene. I denne sonen får vi en opphopning av luft som gir stabile høytrykksbelter (de subtropiske antisykloner). Fra disse strømmer så luft mot ekvator, men strømmen avbøyes av jordrotasjonen. Slik får vi satt opp konstante vinder fra nordøst inn mot ekvator på den nordlige halvkule, og fra sørøst på den sydlige.
Disse vindene betegnes nordøstpassaten og sørøstpassaten.
På nord- og sydsiden av de nevnte høytrykksbelter blir det fremherskende vestavind helt opp mot 60o N og S (vestavindsbeletene). Hastigheten på denne vestavinden øker med breddegradene og når sitt maksimum i de konsentrerte jetstrømmene i høyere luftlag, hvor vindhastigheten kommer opp i 100 m/s.
Passatsystemet er det viktigste ledd i den globale varmefordelingen.
(Coriolis kraft fører til avbøyning mot høyre på den nordlige halvkule. En nordgående strøm vil dermed bli vestlig, og effekten er mer uttalt jo høyere breddegrad strømmen befinner seg på. På den sydlige halvkule avbøyes strømmen mot venstre. (Tarbuck og Lutgens, 2009)

Vestavindsbeltene finner vi mellom ca. 30 og 60o N og S. Vi har allerede vært innom de bølgebevegelsene som danner blant annet polarfrontsyklonene. Bølgene kan også være av mer varig karakter. Resultatene av disse bevegelsene, er et adskillig mer ustabilt mønster enn det passatene kan oppvise. Temperaturkontrastene mellom nord og sør, Coriolis kraft, fjellkjeders virkning og temperaturkontraster mellom land og hav er alle momenter som spiller inn. I vestavindsbeltene kan det blåse sønnavind, nordavind og østavind også. Det samlede reultat imidlertid, er varmeutveksling mellom nord og sør.

På polkalottene er det som kjent kaldt og is- og snødekket (på Sydpolen permanent, på Nordpolen kan det bli åpent midtsommers). Strålingstapet er stort, særlig i den lange, mørke vinteren. Resultatet er naturligvis kald luft. Denne strømmer mot lavere breddegrader, avbøyes av jordrotasjonen og blåser fra nordøst på vår halvkule, fra sørøst på den sydlige. Disse polare østavindene møter så mildere vestavind langs polarfronten. Til tider går denne kaldluftsdreneringen fra polene jevnt og pent for seg. Noen steder blir imidlertid denne kalde og dermed "tunge" luftens avløp innsnevret av fjellformasjoner, slik at vi får kraftige, isnende vinder. Ikke sjelden samles imidlertid kald polarluft opp og dreneres støtvis. Presset mot polarfronten øker og det dannes "serielavtrykk" son går fra vest mot øst. Polarluften kan trenge helt ned i subtropene og forenes med passaten.
Særlig i Nord-Amerika, som ligger ubeskyttet av fjellkjeder mot nord, kan slike kuldebølger gjøre livet ubehagelig. I våre strøk er den polare østavindssonen forskjøvet ganske langt nordover. Den dominerer Svalbard, men Nord-Norge har fremherskende vestavind. Dette har sammenheng med de varme vannmassene i Den Nordatlantiske Strøm (som ofte refereres til som Golfstrømmen). Det skytes inn her at et av scenariene i forbindelse med drivhuseffekten, er at økte temperaturforskjeller mellom polarluften og nordlig del av vestavindsbeltet, kan gi sterkere og mer konstant østavind i nordområdene. Dette vil i sin tur bremse den varme havstrømmen som vårt relativt milde klima er avhengig av. Resultatet kan for Norges vedkommende derfor bli kaldere klima som et resultat av drivhuseffekten.